Ernst Sørensen
Aus Romano-Guardini-Handbuch
Version vom 5. August 2022, 16:02 Uhr von Helmut Zenz (Diskussion | Beiträge)
Ernst Sørensen (1903-1972) war ein norwegischer Lehrer, Essayist, Journalist, Zeitschriftenherausgeber und Sprachaktivist.
Biographie
- 1935-1949 Lehrer an der Bergen Waldorf School
- 1949-1954: Herausgeber der Zeitschrift "Spektrum"
- 1958-1965: Herausgeber der Zeitschrift "Horisont"
Bezug zu Guardini
Ernst Sørensen widmet 1963 in seiner Essaysammlung "Tegn i sol og måne" ([neu aufgenommen] - [Monographie] - https://books.google.de/books?id=z_kQAQAAIAAJ) Guardinis Buch "Das Ende der Neuzeit" einen eigenen Essay.
- S. 63: "moderne katolske, og da i første rekke Emmanuel Mounier og Romano Guardini. Vi skal her konsentrere oss om Romano Guardinis to verker Das Ende der Neuzeit [*) Utkommer på norsk i høst under titelen «Den nyere tids undergang». Cappelens upopulære skrifter, 1963] (Hess-Verlag, Basel 1950) og Die Macht (Werkland-Verlag, Würzburg 1952). Guardini forsøker i sin fremstilling å unngå både opplysningstidens undervurdering og romantikkens overvurdering av middelalderen. Han er riktignok, ikke minst fra katolsk side, blitt sterkt angrepet for sin altfor positive vurdering
- S. 64: "... angrepet for sin altfor positive vurdering av denne tidsalder , og Guardini unnskylder seg med at han i virkeligheten er svært glad i middelalderen , og at det man elsker , står man alltid i fare for å overvurdere ."
- S. 65: "Den nyere tid har , ifølge Guardini , utviklet tre hovedidéer : Den i seg selv hvilende natur , det autonome personlighetssubjekt og i den kultur som skapes ut fra egne normer . I vår tid begynner disse idéer å tape sin kraft . ..."
- S. 66: "Forandringen i forholdet til personligheten beskriver Guardini slik: Den nyere tid utviklet idéen om det autonome subjekt. «Det menneskelige individ har i seg en indre gestalt som skulle ha mulighet og plikt til å utfolde seg helt på egen grunn og virkeliggjøre sin egen eksistens. »Denne forestilling er, ifølge Guardini, nøye forbundet med« en bestemt sosiologisk struktur, nemlig den borgerlige». Men nu i teknikkens tidsalder er vi iferd med å skape en helt annen sosial struktur, hvor idéen om den skapende personlighet, det autonome subjekt, der bygger seg selv og sin verden, ikke lenger er bestemmende. Den nye sosiale struktur skaper «massemennesket" – og denne mennesketype er underlagt den normeringslov som maskinens funksjonsform gir. «Hos disse mennesker kan der ikke lenger tales om personlighet og subjektivitet."
- S. 67: "Guardini konstaterer dette med en viss underklang av triumf : Det enkelte menneske er igjen iferd med å bli anonym , ikke lenger subjekt ... Når det først er slik , hevder Guardini , foreligger ..."
- S. 68: "Når det først er slik , hevder Guardini , foreligger det bare to muligheter: «Enten går den enkelte helt opp i helheten og blir en blott og bar bærer av funksjoner, en forferdelig fare som nu overalt truer det moderne menneske - eller han innordner seg i de nye livs - og virksomhetsvilkår og gir avkall på den individuelle bevegelsesfrihet og det personlige formpreg som ikke lenger er mulig men bare for å trekke seg sammen i sin kjerne og redde det vesentlige. »Dette vesentlige, denne menneskets åndskjerne er, ifølge Guardini, noe helt annet enn den autonome personlighet som den nyere tid har utviklet. Og hvordan skal den reddes fra massedøden? Guardini svarer: «Ved å bli person , kallet av Gud , og derfor istand til å ta ansvaret for seg selv og ut fra indre begynnelseskraft gripe inn i virkeligheten. Faren ved vår tids nivellering er ikke at personligheten går tapt, men at personen går under med den. Guardinis begrepsdannelser personlighet og person kan til å begynne med virke forvirrende. Vi pleier jo å bruke ordet personlighet nettopp om det vesentlige, det individuelle og person om fremtoningstypen, personlighetens arve-, miljø- og tidsbestemte ikledning. Vi kan si om et menneske at han eller hun er en sterk og visse tilfeller altfor «personlige» sympatier og antipatier, og tilkjennegir dermed at dette altfor personlige står i et kontrastforhold til personligheten. Vi må være klar over at Guardini bruker disse betegnelser i nesten motsatt betydning Hvis vi betrakter ethvert menneske som en art for seg , så representerer personen hos Guardini arten , genotypen og personligheten fremtoningstypen ..."
- S. 69: "Og med personlighet mener han hverken det vilkårlige , geniale , selvhevdende menneske , som Guardini ser på som en historisk ... Goethe mener simpelthen den konkrete personlighet av kjøtt og blod ..."
- S. 70: "Og når Guardini efterlyser utstrålingssentra for almen - kultur i den nyere tid, så er det nok å peke på de personligheter som fra renessansen og til våre dager, hver på sin måte, har utstrålet noe av det samme lys. ..."
- S. 71: "Nu foreslår Guardini i virkeligheten at vi skal oppheve denne polaritet mellom personlighetsutfoldelse og vilje til objektivering ved å dele mennesket i to: et jordisk menneske som skal avlegge sin personlighet og innordne seg i den nye sosiale struktur og et åndelig menneske som skal gjenvinne sin verdighet og sitt menneskelige ansvar ved i troen å åpne seg for det absolutte, det vil i dette tilfelle si: den guddommelige åpenbaring slik som den foreligger i den katolske kirkes dogmer."
- S. 72: "Det er nemlig ikke slik som Guardini forsøker å få oss til å tro , at personlighetsbevisstheten idag kjemper på stadig vikende front overfor massebevisstheten . Slik kan det riktignok se ut når man ensidig fester blikket på tidens ..."
Muss noch ergänzt und übersetzt werden!!!
Sekundärbibliographie
Dieser Guardini-Essay gilt einem Rezensenten als Höhepunkt der gesamten Sammlung (Olav Nordrå: Dikter og vinhandler, in: Ordet, 14, 1963, S. 421 f., zu Guardini S. 422